BERLINFAKTOREN

Norske kunstnere har det siste tiåret gjenoppdaget storbyen ved Spree

Da Edvard Munch flanerte nedover Unter den Linden i 1890-årenes Berlin, anså han nok seg selv som en pioner, men det var som kunstner, ikke som Berlininnflytter. Men nå over hundre år etter kan han betegnes som det også. For den tidligere så selvfølgelige kulturutvekslingen mellom Norge og Tyskland har igjen blitt vekket til live av norske kunstnere som ikke lenger forbinder Berlin med Hitler, men snarere med et kunstmiljø i verdensklasse og et uteliv som aldri stenger.

  1. oktober 2012 ERLE MARIE SØRHEIM

For seksti år siden var situasjonen derimot en ganske annen. De anti-tyske strømningene var sterke og Berlins image lå i ruiner, akkurat som byens bygningsmasse. Til tross for at Berlin alltid hadde vært en åpen og kunstnerisk by, hvor nazismen hadde hatt vanskelige vekstkår, var den nå blitt det fremste symbolet på Hitler og Det tredje riket.

Men på midten av 70-tallet begynte noe å skje. Takket være Willy Brandts vellykkede politikk med Sovjetunionen ble forholdene bedre for innbyggerne i Vest Berlin. De kunne reise friere til og fra byen og endelig telefonere med slektninger på den andre siden av muren.

Den merkelige stemningen i den kalde krigens anspente sentrum begynte samtidig å tiltrekke seg kunstnere og alternative. Grunnet den store fraflytningen fra Berlin, det bodde en million færre mennesker i byen i 1970 enn 1940, fikk beboerne en rekke goder som lavere skatteprosenter og frafall av militærtjenesten. Dermed kom en hel rekke militærnektere og alternative tyskere til byen og samtidig flyttet internasjonale storheter som David Bowie, Lou Reed og Nick Cave til vestens siste utpost.

Ved inngangen til 80-tallet ble Vest- Berlin igjen ansett som en vital og progressiv by. Konsert- og kunstscenen blomstret og studenter kom i hopetall for å studere på de to universitetene samt kunsthøyskolen.

En av de første norske kunstnerne som reiste til Vest-Berlin var maleren Olav Christoffer Jensen. Han kom til Berlin som kunststudent i 1982 og har hatt en base her siden. Han har atelier og leilighet i Kreuzberg, bydelen som grenset til Øst-Berlin i øst, nord og sør, og som først og fremst ble bebodd av tyrkiske gjestearbeidere, husokkupanter og andre alternative sjeler. De bedre stilte hadde for lengst forlatt denne innmurede tarmen av en bydel hvilket gjorde leieprisene lave og ateliermulighetene mange.

Jensen er ikke den eneste norske kunstneren i sin generasjon som reiste til Berlin på 80-tallet. A K Dolven kom til Berlin som student i 1987, på et DAAD (Deutscher Akademischer Austausch Dienst) – stipend, og ble i ti år. Også fotografen og billedkunstneren Vibeke Tandberg har hatt lengre opphold i Berlin, blant annet var hun Artist in Residence på Künstlerhaus Bethanien fra 1997–98.

Künstlerhaus Bethanien har i det hele tatt spilt en viktig rolle for norske kunstnere i byen. De tilbyr hvert år en rekke internasjonale kunstnere opphold og atelierrom og året etter Tandberg var det Lars Ramberg som tok over residencien.

Han har blitt boende i Berlin siden den gang og er en av de norske kunstnerne som har gjort seg mest bemerket i byen med sin lysskulptur Zweifel (tvil) fra 2004. Jeg var selv tilstede da den ble skrudd på for første gang. Det var en kald januardag og en stor menneskemengde hadde samlet seg på plassen utenfor det halvveis nedrevne Palast der Republik. Palasset minnet mer om et forfallent parkeringshus der det sto strippet for fasaden slik at de indre strukturene i bygget ble blottet. Førsteetasjen var fylt med vann, og noen kunstnere tilbydde roturer inne i Øst-Tysklands gamle maktsentrum, på en tomt som før hadde huset den preussiske stats slott.

Hele den vinteren lyste de hvite bokstavene fra den norske kunstneren mot meg da jeg syklet nedover Unter den Linden på vei hjem fra universitetet. Ramberg tenkte på installasjonen som en hyllest til det nye Tysklands tro på tvilen, i motsetning til den tidligere totalitarismen. Samtidig var det forlatte bygget selv gjenstand for tvil, hva skulle man gjøre med det begravde DDRs tidligere høyborg? I 2008 ble bygget endelig jevnet med jorden, men tvilen som Ramberg så godt visualiserte henger fortsatt over plassen. Skal den preusiske statens maktdemonstrasjon av et slott gjenoppbygges eller ikke? Jeg håper tvilen til slutt kommer Berlin til gode.

Elmgren og Dragseth , Minnesmerke for homofile som ble forfulgt i nazi-Tyskland (2008) Berlin

Den dansk-norske konseptuelle kunstnerduoen Elmgreen og Dragseth flyttet også til Berlin før det nye årtusenet. De kom i 1997 og fant et nedlagt pumpeverk i den gamle arbeider- og innvandrerbydelen Neukölln som de bygget om til atelier og bopel. I 2008 kunne de også, litt lenger oppover Unter den Linden, innvie det offisielle minnesmerket for de homofile som ble forfulgt i nazi-Tyskland. Minnesmerket er en stor og skjev grå stein med et vindu i. Kikker du inn ser du en TV som viser en lang kyssesekvens mellom to menn. Minnesmerket ligger skjermet til i en lund i Berlins store sentrale park Tiergarten. Steinen har også et visuelt slektskap med de som befinner seg på andre side av veien, i Peter Eisenmans enorme gravsteinsmonument over Europas drepte jøder.

Utover på 2000-tallet ble Berlin stadig viktigere i den internasjonale kunstscenen, ikke først og fremst på grunn av samlere og gallerier, men fordi kunstnerne fra alle verdenshjørner bosatte seg her. Og det var spesielt en verdslig grunn til det; de billige levekostnadene. Fremdeles er det ingen metropol i Vesten som er rimeligere å leve i.

Da Norwegian startet med sine lavprisavganger i 2004 gjorde det også byen tilgjengelig på en helt ny og lettere måte for norske kunstnere på stramt budsjett. At Atle Gerhardsen åpnet sitt Berlingalleri C/O Gerhardsen, nå C/O Gerhardsen Gerner, i 2001 var i så måte heller ingen tilfeldighet.

Av den nye generasjonen med norske Berlinkunstnere er det flere framtredende navn. Jan Christensen (1977) stilte ut sammen med Vibeke Tandberg på C/O Gerhardsen allerede i 2002. Martin Skauen (1975), som også har vært Artist in Residence på Künstlerhaus Bethanien, har fått mye oppmerksomhet internasjonalt for sine voldsmettede og detaljerte tegninger. Med sitt nye tekstbaserte prosjekt, under alteregoet Slideshow Johnny, gjestet han også årets Art Basel i Sveits.

En annen av de mest fremtredende kunstnerne fra 00-generasjonen i Berlin er Anders Kjellesvik (1980). Kjellesvik er maler og arbeider samtidig i kunstnergruppen aiPotu sammen med Andreas Siqueland. I vår var han med på gruppeutstillingen Unknown Paintings på det anerkjente Galerie Michael Janssen,

Kjellesvik flyttet til Berlin i 2006 og har bevitnet på nært hold den rivende utviklingen som har skjedd der de siste årene. I denne perioden har leieprisene steget betraktelig, det er ikke lenger like mange store leiligheter en kan finne og boltre seg i, men Kjellesvik tror ikke at Berlins popularitet vil begynne å minke av den grunn. -Berlin er en karusell av kulturelle fenomener. Det krever at en er disiplinert i forhold til sitt eget arbeid, og at man klarer å hoppe inn og ut av det som skjer når det passer en selv. Ellers kan man lett blir slukt. – Berlin representerer også en frihetskultur som jeg tror er helt unik i Europa. Byen er mindre rettlinjet og den er aktiv til alle døgnets tider. Slik blir det større sosial og faglig utveksling. Fenomener som er marginale i Oslo og andre byer har gjerne en omfattende publikumsskare og en egen arena her.

Kjellesvik påpeker at det ikke bare er norske kunstnere som har oppdaget fordelene ved Berlin de siste årene. – Det har i det siste vært et rush til byen av kunstnere fra Amerika og resten av Europa samt mange fra Australia og Asia. Det har derfor begynt å bli mangel på lokaler, men samtidig er kunstnere gjerne de første som tar i bruk områder utenfor bykjernen og steder som regnes som lite attraktive, dermed foregår det en konstant gentrifisering. Fordelen med Berlin i så måte er at den er så stor i utstrekning, noe som gir store muligheter for videre vekst. Og kunstnerne ser ofte et potensiale i steder som virker avskrekkende på mange. Neukölln, bydel sør for Kreuzberg i tidligere Vest-Berlin, har jo for eksempel på kort tid blitt et sentrum for natteliv og kunstnerisk virksomhet, og det til mange beboeres fortvilelse også. Berlins bakgård har blitt et partysentrum.

Selv om Berlin er i ferd med å nærme seg et mer normalt europeisk prisnivå har mange av de norske kunstnerne her kjøpt i riktig tid, eller de sitter på gamle og billige leiekontrakter. Og Kjellesvik ser ingen tendenser til at Berlin begynner å bli mindre interessant: – Jeg har inntrykk at byens popularitet hos norske kunstnere bare fortsetter å vokse, men ofte som et midlertidig tilholdssted. Og selv om Kjellesvik påpeker utfordringene ved å bo i en by som heller sover på morgenen enn natten, ser han store muligheter for de som klarer å kombinere business and pleasure: – Det behøver riktignok ikke å være en fordel å bo i Berlin for å klare å etablere seg internasjonalt, men det ligger store muligheter her. Men det kan være en fordel å ha et eksisterende og etablert nettverk når man flytter hit.

Å flanere nedover Unter den Linden i dag er det kun turister som gjør. Munchs stamkneipe i samme gate, Zum schwarzen Ferkel samt bygget hvor skandaleutstillingen hans ble utstilt i 1892, er jevnet med jorda som så mange av bygårdene i Berlins Mitte. Men Berlins tiltrekningskraft har aldri vært vakre bygg og flott natur, snarere er det noe mer udefinerbart som trakk Munch hit, og som fortsatt tiltrekker dagens kunstnere. Kanskje er det noe i lufta, eller i sumpjorda som Berlin er bygger på, for i få byer er undergrunnen så vital og bevegelig som her.

http://www.tekstilkunst.org/magasin/print-artikkel/berlinfaktoren


 
Administration
Login