kunst for tvilens skyld ( norwegian )

mandag 24. februar, 2003

Kan DDR‘s tidligere regjeringsbygg gjøres til et museum for tvil? Går det som den norske kunstneren Lars Ramberg vil, toppes Berlins mest omdiskuterte byggverk, Palast der Republik, av bokstavene «ZWEIFEL».

Den Berlin-baserte norske kunstneren Lars Ramberg (f. 1964) arbeider konseptuelt og stedsspesifikt. Etter murens fall kastet han seg inn i identitetsdebatten i det sammenslåtte Tyskland, og det gjorde han med neonreklamens språk. Med ZWEIFEL (tvil) skrevet i seks meter høye neonbokstaver kantet med stål og aluminium vil han nå annonsere Palast der Republik som minnesmerke for Tysklands tvil rundt egen identitet. Det er i alle fall hans forslag til tyske politikere.

? Hva er det som fascinerer deg ved situasjonen i Tyskland etter sammenslåingen?

? Den politiske agendaen er oppe i dagen. Framfor alt finnes en selvkritikk vi nordmenn aldri har dyrket. Som kunstner er dette en utfordrende kontekst å problematisere. Fordi jeg bor i Berlin får jeg også mulighet til å reflektere omkring min egen identitet i møtet med tyskeres tvil omkring sin. I dag utviser tyskere en evne til tvil, som tidligere ikke har vært like selvfølgelig. Fra å svinge fra revolusjon til kontrarevolusjon tre ganger på ett århundre, har nasjonen siden 1989 utviklet en demokratisk debattkultur rundt sin egen situasjon, sier Ramberg.

Fram til 11. mai vises Rambergs prosjekt Palast des Zweifels på Rogaland Kunstmuseum i Stavanger som en del av utstillingen Transmutations des Chateaux.

Republikkpalasset Palast der Republik var DDRs folkekammer. Arkitekt Heinz Graffunders republikkpalass ble bygget fra 1973 til 1976. Det monumentale 180 meter lange bygget lyser opp med sine bronsevinduer. Inni finner man en plenumssal med 5000 plasser, restauranter, barer, kaféer og en teatersal.

Palasset fungerte ikke bare som regjeringsbygg, men var et multikulturelt sted for folkefester, konserter og brylluper. I 1990, like etter Berlin-murens fall ble bygget stengt. Begrunnelse: asbest.

Nå står det tømt, med bare et stålskjelett inni. Etter årelang offentlig debatt om hva bygget skulle brukes til i et sammenslått Tyskland, har det blitt foreslått revet og erstattet av en kopi av Friedrich II‘s byslott. Lars Ramberg har imidlertid foreslått for myndighetene å bevare bygget.

? Hvorfor vil du lage et minnesmerke for tvil i en arkitektur som var ment å hylle kommunismen?

? Tvil er det sterkeste symbolet på et sunt demokrati. Når jeg velger republikkpalasset er det fordi bygget har skapt debatt om hva man skal gjøre med den tidligere DDR-arkitekturen. Diskusjonen går i alle samfunnslag. Noen vil gjenoppbygge byslottet som sto der, sier Ramberg og viser til Hohenzollernes gamle slott som sto på samme tomt før kommunistene rev ruinene av det etter andre verdenskrig.

? Argumentet er å gjenopprette den historiske linjen. Andre sier at DDR er historien vår, og vil beholde bygget som et symbol på Berlins heterogenitet. Den er dessverre i ferd med å forsvinne. Av hensyn til økonomiske interesser og turisme vil man stramme inn, så byen blir «ren og fin» igjen. Berlin er blakk etter gjenoppbyggingen og vil tiltrekke seg investorer, sier Ramberg.

Han sikter til forslaget fremmet i Bundestag om å gjenoppbygge slottet, til en pris i retning av 25 milliarder kroner.

? Jeg foreslår et minnesmerke, et Denkmal over samtiden, en tid hvor tvilen har stort rom i den offentlige debatten. Jeg frykter at det rommet ikke er permanent, så jeg ønsker på en eller annen måte å konservere det. Jeg ser problemet med å konservere en spesiell tid, slik tendensen er i alle minnesmerker, enten det gjelder Holocaust eller DDR. Men ironisk nok er man flinkere til å minnes nazismen enn kommunismen, som majoriteten vil fjerne som historisk faktum. Og da er man jo ikke lenger så aktivt tvilende, påpeker Ramberg.

Og du ironiserer litt?

? Ja, vanligvis lager man jo minnesmerker for helter og falne martyrer, men fra DDR eksisterer ingen helter lenger. Mange av DDR-monumentene, i form av Lenin-statuer og kommunistbautaer er fjernet, sier han.

Tomt rom Ramberg vil heller foreslå et tomt arkitektonisk rom, enn å skape et figurativt monument.

? Det kommunistiske regimet hadde hang til å kalle monumentale bygg palasser. Palast der Kinder (Barnas slott) for eksempel, men i en anti-aristokratisk betydning av ordet. Ønsket om å lage et Tvilens palass kom kanskje fordi det ikke var rom for ideologisk tvil i DDR. I den ateistiske DDR-staten skulle jo heller ikke domkirken rett overfor republikkpalasset ha noen funksjon, men hele katedralen speilet seg i palassets fasade! Dermed kunne katedralen oppleves dobbelt så stor, humrer han.

Berlin Ostbahnhof er et annet prosjekt i Lars Rambergs regi. Sentralstasjonen i Øst-Berlin måtte etter murens fall omdøpes fra Berlin Hauptbahnhof til Berlin Ostbahnhof. På grunn av politisk opportunisme og søken etter modernitet har stasjonen skiftet navn og byggningskropp fem ganger på hundre år. Etter forhandlinger med blant andre Deutsche Bahn, fikk Ramberg overta neonbokstavene som ble byttet ut da stasjonen nylig ble ombygget til Ostbahnhof ? Bahnhof der Zukunft (Framtidens stasjon).

Nå vil Ramberg sette historien inn i en ny kontekst ved å sende bokstavene på togreise gjennom Europa. Prosjektet er stilt ut i Norge, men Klassekampen ville vite hvilke reaksjoner prosjektet har møtt i Tyskland.

? Det kom ingen negative reaksjoner på at jeg som nordmann kunne tillate meg å mene noe om tysk historie. I Tyskland finnes en helt annen toleranse for kunst som har et politisk aspekt og som tar del i samfunnsdebatten. Se for eksempel på Hans Haackes Der Bevölkerung som er plassert midt inni Riksdagen. Hans verk kommenterer forskjellen mellom For Det tyske folk, som det står på Riksdagsbygningen, og Befolkningen som den reelle befolkningen, bestående av alt fra tyskere til tyrkere. ? At kunsten her tar del i samfunnsdebatten er mye av grunnen til at jeg er her, hevder Ramberg.

Ferdig arbeid? ? Kommenterer du politiske regimer når du tar utgangspunkt i kommunistisk arkitektur?

? Jeg kommenterer ikke politiske regimer tror jeg, men heller gapet mellom regimers ønske om å finne den kollektive Sannheten ? og en mer kompleks virkelighet som ikke passer med idealet.

? Hvor nær må du være realisering av et prosjekt for at du regner det som kunstnerisk vellykket?

? Planen er å få dette på skinner, at det blir realisert som Europaturné, men det kan tidligst kan skje i 2005.

For Ramberg er det om å gjøre å se hvor langt prosessen kan beveges.

? Det handler mer om bevegelse og kommunikasjon enn konklusjon. Det å være underveis uten et endelig punkt hvor man sier «nå er jeg framme». Derfor fortsetter jeg prosessen, lover Lars Ramberg.

Marit Strømmen - marit.strommen@klassekampen.no